Dugnad styrker fellesskapet og gjør det mulig for velforeninger å vedlikeholde nærområdet uten store kostnader. Når frivillige uten fagkompetanse utfører praktisk arbeid, kan det imidlertid oppstå skader på personer og eiendom. Hvem har ansvaret hvis noe går galt og hvordan kan velforeningen sikre seg mot erstatningskrav?
Av Ingrid Ekløw Eriksen, Advokatfullmektig i AVCO
Utgangspunktet for at spørsmålet oppstår er at det skjer en skade som skyldes at en dugnadsdeltaker har opptrådd uaktsomt. Det kan gjelde skade både på ting og personer, både internt i velforeningen og på nabo. Eksempelvis kan en deltaker under snekkerarbeid miste materialer i hodet på unger som leker på stedet. Her er «snekkeren» i utgangspunktet erstatningsansvarlig. Men kan velforeningen være ansvarlig i stedet eller i tillegg, slik at dugnadsdeltakeren slipper å betale?
Utgangspunktet: Den som volder skade, er ansvarlig
Det alminnelige erstatningsrettslige utgangspunktet er at den som forårsaker skade, også er ansvarlig for den. Dersom en dugnadsdeltaker påfører en annen deltaker skade – for eksempel ved uforsiktig bruk av verktøy – vil det normalt være den respektive dugnadsdeltaker som kan holdes erstatningsansvarlig.
For at erstatningsansvar skal foreligge, må imidlertid tre grunnvilkår alltid være oppfylt:
1. Det må foreligge et erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag
2. Det må ha oppstått økonomisk tap, og
3. det må foreligge årsakssammenheng mellom den skadebetingende handlingen/unnlatelsen og skaden.
Det mest praktiske ansvarsgrunnlaget er uaktsomhet (culpaansvar). Dette innebærer at den som har unnlatt å handle med tilstrekkelig aktsomhet, og som dermed har bidratt til at en skade har oppstått, kan holdes erstatningsansvarlig. Dersom et velmedlems handlinger har resultert i skade på veieiendom eller andre under dugnadsarbeidet, vil det derfor være naturlig å rette ansvar mot vedkommende.
Unntak: Når velforeningen likevel kan bli ansvarlig
Selv om ansvaret normalt ligger hos den enkelte deltaker, finnes det unntak der også velforeningen, som juridisk person, kan bli helt eller delvis ansvarlig.
Dette knytter seg til det erstatningsrettslige prinsippet om identifikasjon: Under visse forutsetninger kan handlinger eller unnlatelser fra medlemmer anses som utført av foreningen selv.
Denne formen for ansvar har likhetstrekk med organansvaret, eller arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1, hvor en arbeidsgiver kan holdes ansvarlig for skade forvoldt av en ansatt i tjenesten. Dugnad skiller seg imidlertid vesentlig fra ordinære arbeidsforhold, ettersom deltakerne ikke er underlagt et formelt arbeidsgiverforhold, og arbeidet både er frivillig og ubetalt. Derfor kan det lovfestede arbeidsgiveransvaret ikke direkte overføres til dugnadsarbeid, men ansvar kan likevel oppstå etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.
For at det skal foreligge identifikasjon, må det være både personell og saklig tilknytning mellom velforeningen og skadevolderen samt skadevolderens handling. Den personelle tilknytningen knyttes opp til at skadevolderen er medlem av velforeningen, mens den saklige tilknytningen beror på om handlingen utføres som ledd i velforeningens virksomhet. Dette kan være tilfelle ved dugnadsarbeid, der velforeningen står som arrangør og har ansvar for planlegging, gjennomføring og sikkerhet.
Ikke alle handlinger medfører ansvar for velforeningen
At det oppstår skade under en dugnad, innebærer imidlertid ikke automatisk ansvar for velforeningen. For at ansvar skal pålegges, må det foreligge klanderverdig opptreden og en tilstrekkelig nær sammenheng mellom skaden og foreningens handlinger/unnlatelser. Eksempler på dette kan være manglende tilrettelegging, utilstrekkelig sikkerhet eller sviktende oppfølging. I slike tilfeller er det i realiteten velforeningen, og ikke det enkelte medlem, i hvert fall ikke alene, som har opptrådt uaktsomt,
Dersom styret derimot har planlagt og organisert dugnaden grundig, og nødvendige sikkerhetstiltak er fulgt, skal det en del til før ansvar kan oppstå. En sentral vurdering er om styret har gjort det som med rimelighet kan forventes for å forebygge skade.
Det er likevel viktig å merke seg at dersom skade oppstår uten at et medlem har foretatt seg noe, men i stedet skyldes uaktsomhet fra styret, vil ansvaret likevel kunne ligge hos velforeningen gjennom styret. I slike tilfeller gjelder det alminnelige utgangspunktet om at den som har forårsaket skaden, også holdes ansvarlig.
Oppsummert: Hvem kan klandres for skaden?
Erstatningsansvar ved dugnadsarbeid er ikke direkte regulert i loven, og det finnes ingen klar hovedregel på hvem som kan bli erstatningsansvarlig. I praksis må man derfor støtte seg på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. En nyttig tommelfingerregel er at den som med rimelighet kan bebreides for skaden, også kan holdes ansvarlig. Ansvaret kan da enten ligge hos enkeltpersonen, velforeningen – eller begge – dersom begge har medvirket til skadeforløpet.
Hva kan velforeningen gjøre for å unngå både skade og ansvar?
Som arrangør har velforeningen ansvar for deltakernes helse og sikkerhet blant annet etter internkontrollforskriften (HMS-forskriften). For å redusere risikoen for både skade og ansvar, bør styret blant annet:
– Utarbeide en plan for dugnadsarbeidet med tydelig fordeling av ansvar,
– Sørge for at alle deltakere får nødvendig opplæring og sikkerhetsinformasjon,
– Unngå å sette personer til risikofylt arbeid uten nødvendig kompetanse, og
– Ha tilsyn under gjennomføring.
Et alternativ er å også tegne dugnadsforsikring som dekker både personskader og skade på eiendom. Alle medlemmer av VFO har både dugnadsforsikring og ansvarsforsikring gjennom medlemskapet.
Styret bør særlig gjennomgå arbeidsoppgavene i forkant og vurdere om noen av dem innebærer forhøyet risiko. Enkle forebyggende tiltak kan ha stor betydning, både for å beskytte deltakerne og redusere velforeningens ansvar.
