Foto: Johannes Jansson / norden.org

Vegloven av 1963 skiller mellom offentlige veier og private veier. En offentlig vei er vei eller gate som er åpen for alminnelig ferdsel og blir holdt vedlike av det offentlige. Alle andre veier regnes som private.

Av Per Sandvik, Høyesterettsadvokat & Partner i Kluge Advokatfirma DA

Det er få spørsmål som skaper så mange tvister som bruken av private veier. En variant av spørsmålet er der hvor A har rett til adkomst over B’s eiendom, men det oppstår tvil om retten gjelder bare ferdsel til fots, bruk av traktor, bil, lastebil m.v. Slike saker er det en del av for domstolene og de må løses konkret ut fra en fortolkning av avtalen og hva forutsetningene har vært fra begge parter siden.

En annen variant er der hvor B har en vei som A gjerne vil benytte for å komme frem til sin eiendom. En slik sak var oppe for Agder lagmannsrett i 2008. Det gjaldt en traktorvei som passerte A’s boligeiendom, og spørsmålet var om A skulle få rett til å benytte veien til vanlig privatbilkjøring til sin eiendom. Han hadde ikke noen annen adkomst. Etter vegloven § 53 kan retten gi tillatelse til ekspropriasjon av privat vei mot vederlag hvis det er klart at inngrepet vil være til mer nytte enn til skade. I denne konkrete sak fant lagmannsretten at det var tilfelle og ga adgang til ekspropriasjon.

I en annen sak fra Risør i 2011 førte et krav fra fem hytteeiere om veirett for bil på landbrukseiendommer ikke frem. Lagmannsretten kom til at det ikke var nødvendig å kjøre på veien, og at vilkårene for hevd ikke var oppfylt.

I en sak fra Larvik i 2008 var problemstillingen om adkomsten omfattet bilvei eller bare gangsti. A fikk rett til å kjøre bil på en del av strekningen, men ikke den siste frem til hytta.

En særlig problemstilling knytter seg til gangrett på private veier og på større stier. I en sak fra Ålesund i 2008 var problemstillingen om en person som hadde veirett kunne nekte medlemmene av en velforening å gå på den private veien. Tingretten kom til at medlemmene ikke hadde rett til å benytte den private veien, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat. Velforeningen viste til friluftsloven § 4. Bestemmelsene forbyr ferdsel med bil m.v. på privat vei, men forutsetter at adkomst kan skje til fots og med sykkel. Grunneieren hevdet at slik ferdselsrett bare må skje til friluftformål og at den uansett ikke kan gjelde på eiendom som må regnes som innmark. Lagmannsretten fant at veigrunn i et boligområde ikke kan regnes som innmark i friluftslovens forstand. Det er bare tilfelle for den mer private sonen rundt bolighuset.

Ferdsel til fots nær bolig- og hyttetomt har for øvrig vært oppe for domstolene en lang rekke ganger, også i Høyesterett. Høyesterett har uttalt at hustomt i friluftslovens forstand ikke nødvendigvis betyr at hele eiendommen er omfattet. Bare den mer private sonen er vernet.

I tillegg må man ta hensyn til terrengforhold, arrondering og tomtens plassering. En sak fra Nesodden i 2011 illustrerer dette. Det gjaldt bruk av en sti som lå på det nærmeste 5,5 m fra det nærmeste hus. Lagmannsretten kom likevel til at det var ferdselsrett, men la da vesentlig vekt på de konkrete forhold, slik som innsyn.

For medlemmer av en velforening er reglene om ferdselsrett sentralt. De har mest betydning for egen ferdselsrett, dels for hvilken ferdsel man må tåle i nærheten av egen eiendom.