Foto: Anna Maria Hill Mikkelsen / norden.org (CC BY-NC-SA 4.0)

Av Solveig Moss Nygård, advokatfullmektig i AVCO Advokatfirma AS

I velforeninger oppstår det ofte spørsmål om hvem som har rett til å bruke en privat vei, og hvordan kostnader til drift og vedlikehold skal fordeles mellom de som har nytte av veien.

Medlemmene i velforeninger som disponerer eller bruker en felles privat vei, vil i praksis og samlet regnes som et veglag etter veglova. I det følgende gir vi en overordnet gjennomgang av noen sentrale regler som gjelder for brukernes plikt til å bidra til drift og vedlikehold av veien.

Hva er et veglag – og hvem omfattes?

Veglova gjelder for hver eier, bruker eller den som har bruksrett til veien, jf. veglova § 54. For en velforening er det vanlig at foreningen selv fungerer som veglag, men dersom veien også brukes av andre, skal disse regnes med når drift, vedlikehold og kostnader skal organiseres.

Etter veglova § 55 utgjør brukerne et veglag. Veglaget kan velge styre, fastsette budsjett, og treffe f lertallsvedtak om drift og vedlikehold.

Hovedregelen: Kostnader fordeles etter bruk og nytte

Kjernen i regelverket er enkel: De som har nytte av veien og bruker den, må også bidra til at veien holdes i forsvarlig og brukbar stand.

Bidraget skal som hovedregel fordeles etter bruk og nytte, jf. veglova § 54. Det betyr at fordelingen ikke nødvendigvis blir lik for alle. For eksempel kan det være saklig å skille mellom helårsbolig og fritidsbolig, eller mellom vanlig personbiltrafikk og perioder med tung trafikk ved bygging. Det kan også legges opp til leddvis vedlikeholdsplikt, noe som innebærer at den som har kortest veg betaler minst, og den som har lengst veg betaler mest.

Fordelingsprinsippet etter veglova § 54 gjelder for både vedlikehold og utbedringer.

Vedlikehold og utbedring: hva ligger i plikten?

Deltakerplikten innebærer å sørge for at veien faktisk fungerer som trygg og farbar tilkomst. Det inkluderer vanligvis brøyting og strøing, grusing og reparasjoner, vegetasjonsrydding og tiltak i grøfter og stikkrenner.

Plikten kan oppfylles på ulike måter. Loven åpner for at den enkelte kan bidra med materiale, arbeid eller pengeinnbetaling. Dette gir fleksibilitet, men forutsetter samtidig at veglaget gir tydelige føringer for forventet innsats.

Det er også viktig å merke seg at reglene ikke bare gjelder løpende vedlikehold. Det som følger av § 54 første ledd om vedlikehold, gjelder på samme vilkår også for utbedring av privat vei. Dermed kan større tiltak også omfattes av samme fordelingsprinsipp.

Unntak – avtale om noe annet

Reglene i veglova er fravikelige. Det vil si at hvis det finnes en avtale/servitutt eller vedtekter som fastsetter en annen fordeling, vil dette kunne gå foran lovens hovedregel.

Når noen er uenige – krav om skjønn

Dersom de interesserte ikke blir enige om hvordan plikten til vedlikehold eller utbedring skal fordeles, kan hver av dem kreve at spørsmålet avgjøres ved skjønn i jordskifteretten, jf. veglova § 54 tredje ledd. Kretsen av «de interesserte» kan være større enn kretsen av brukere, for eksempel en panthaver med pant i en av eiendommene som har interesse i veiforholdene.

Fristregler gjelder: Kravet må framsettes innen tre måneder etter at vedtaket ble kjent. I tillegg kan det normalt ikke kreves nytt skjønn dersom det har vært skjønn de siste fem årene.

Hva om noen ikke betaler eller deltar?

Et veglag må kunne fungere også når noen ikke følger opp sin del. Veglova § 55 fjerde ledd gir veglaget et virkemiddel: Veglaget kan vedta at nødvendig arbeid blir gjort på den ansvarliges kostnad.

I praksis bør veglaget gjøre dette på en ryddig og forutsigbar måte. Først bør det fattes et klart vedtak om hva som skal gjøres og hvordan kostnader eller plikter er fordelt. Den det gjelder, skal få tydelig beskjed om vedtaket og frist til å betale eller utføre arbeidet. Dersom dette ikke følges opp innen fristen, kan veglaget la arbeidet utføres av andre, og den aktuelle brukeren blir økonomisk ansvarlig for kostnaden.

Hvis det blir vanskelig å få inn kravet, må veglaget i siste instans normalt gå veien om forliksklage og dom for at kravet kan fastslås og inndrives.

Oppsummert

Når en privat vei brukes som felles tilkomst for flere eiendommer, har de som bruker veien som utgangspunkt både rett til bruk og plikt til å bidra til at veien holdes i forsvarlig og brukbar stand. Kostnadene skal som hovedregel fordeles etter bruken, og de samme prinsippene gjelder også når det er behov for utbedringer.

For veglag handler mye om å gjøre dette praktisk gjennom tydelige vedtak, god informasjon og forutsigbare rutiner. Blir man ikke enige om fordelingen, finnes det en ordning for å få spørsmålet avgjort ved skjønn. Veglaget har også virkemidler dersom noen ikke bidrar, herunder at nødvendig arbeid kan utføres på den ansvarliges kostnad.