Foto: Eivind Sætre / norden.org (CC BY-NC-SA 4.0)

Domstolene behandler som regel bare saker som saksøkeren har en «rettslig interesse» i å få avklart. Man har derfor ikke en ubegrenset adgang til å få prøvet sin sak for retten. For at saken skal kunne bli fremmet, må vanligvis saken ha betydning for saksøkerens rettigheter eller plikter. En velforening vil derfor kunne gå til rettssak om forhold som gjelder foreningen selv. Derimot er adgangen til å gå til sak for å vareta medlemmenes felles interesser mindre. I disse tilfellene må den enkelte sak vurderes hver for seg.

Av Per Sandvik, Høyesterettsadvokat & Partner i Kluge Advokatfirma DA

Det er i mange situasjoner både tenkelig og ønskelig for en velforening å ta rettslige skritt. Motparten kan være en privatperson eller et selskap, (fylkes)kommunen eller staten. Den rettslige uenigheten kan dreie seg om hvordan et område i vellets nærhet disponeres, for eksempel ved at et friluftsområde omreguleres til næringsformål, en grunneier kan tenkes å bedrive en virksomhet på sin eiendom til sjenanse for de øvrige grunneierne i området, eller vellet motsetter seg at postvirksomheten legges ned eller at renovasjonsavgiften går opp.

Stridens kjerne

Støtten og medlemsmassen til den lokale velforening varierer. I visse foreninger er oppslutningen stor blant områdets beboere, mens den i andre områder kan være liten. I tillegg kommer en eventuell intern uenighet i velforeningen med hensyn til den rettslige stridens kjerne. Ved vurderingen av om velforeningen har tilstrekkelig rettslig interesse i å anlegge sak for domstolene vil de nevnte forholdene kunne være av betydning. I neste avsnitt vil det bli gitt eksempler på hva domstolene legger vekt på ved denne vurderingen.

Prøve lovligheten

Den mest prinsipielle, og kanskje mest kjente, saken på området er den såkalte Altakjennelsen fra 1980. I denne saken ble foreningen Norges Naturvernforbund ansett som søksmålsberettiget, selv om saken ikke gjaldt det enkelte medlems rettigheter. Naturvernforbundet fikk dermed mulighet til å prøve lovligheten av regjeringens vedtak om utbygging og regulering av Alta- elven. Det avgjørende for Høyesterett var om Naturvernforbundet hadde «rimelig grunn» til å kreve at reguleringsspørsmålet ble prøvet av domstolene. Det hadde forbundet. Høyesterett presiserte at det ikke var nok at forbundet var uenig i forvaltningsvedtaket; det måtte gjøres gjeldende et rettskrav. Tilknytningen til dette rettskravet måtte være slik at saksøkeren hadde en naturlig foranledning til å reise sak. Retten uttalte dessuten at den rettslige interessen måtte knytte seg til naturverninteresser. Dette siste kravet har senere blitt fulgt opp i rettspraksis.

Skjønnsrettens behandling

Alta- kjennelsen representerer en endring fra det syn som ble lagt til grunn i saken fra 1972 om vassdragsreguleringsskjønnet i forbindelse med reguleringen av Aurlandsvassdraget. Selv om denne saken inneholdt en annen rettslig problemstilling enn i Alta- saken, ble konsekvensen at Naturvernforbundet ikke fikk adgang til å fremme naturverninteresser ved skjønnsrettens behandling av vassdragsreguleringsskjønnet. De «almene interesser,» som var lovens nøkkel til å få fremmet sitt syn, strakk seg ikke lenger enn til «bygdefolkets interesser». De rene naturverninteressene manglet i denne sammenheng den nødvendige tilknytning til rettsspørsmålet. I Alta- saken ser vi imidlertid at Høyesterett i større grad er åpen for at de ideelle interesseorganisasjonene når frem til domstolene.

En viss romslighet

Livsstilsbevegelsen «Framtiden i våre hender» (FIVH) ble gitt adgang til å reise sak mot to private bedrifter i forbindelse med forurensning av kystområdet ved grensen til Sverige. Høyesterett mente at dette rettskravet lå innenfor organisasjonens formål. Vi ser her at det er en viss romslighet med hensyn til hvilke interesser en organisasjon anses for å fremme. Det er ikke opplagt at FIVH kan betraktes som en naturvernorganisasjon.

Hvor sterk tilknytningen må være mellom organisasjonen og den interesse det ønskes gjennomslag for, vil ofte være avhengig av hvor representativ organisasjonen/foreningen er. Det er et vilkår for søksmålsrett at foreningen er representativ for de personer som berøres av et bestemt rettsforhold. Jo større medlemstall foreningen har innenfor et geografisk avgrenset område, jo større mulighet vil det være for at foreningen anses for å ha den nødvendige rettslige interesse.

Ble avvist

For noen år siden gikk Mo Vel til rettssak mot Nord- Odal kommune på grunn av det skulle skrives ut eiendomsskatt i kommunen. Saken ble avvist fra domstolene fordi spørsmål om eiendomsskatt ikke ble ansett for å høre naturlig under velforeningens saksområde. En velforening vil normalt ikke forbindes med arbeid for medlemmenes skattespørsmål. I en senere sak om eiendomsskatt fikk en annen velforening adgang til domstolen. Det avgjørende var her at foreningen gjorde rede for hvilke personer vellet representerte i saken, samtidig med at det ble lagt frem medlemslister.